Klokken halv åtte om morgen ringte alarmen på mobilen. Det var dessverre på tide å ta farvel med USA. Leiebilen ble levert klokken ni og vi fikk sjekket oss inn på flyet i god tid før avreise klokken 11:09. Vi holdt oss uforskammet våkne helt frem til Frankfurt. Der var kroppene overbevist om at det var midt på natten, noe det også var i California, mens lokal tid var midt på dagen.

Vi sovnet raskt på flyet til Norge. Neste gang vi åpnet øynene landet flyet på Gardermoen. Der vandret vi i ørske til Peppes og fikk i oss litt næring. Camillas bror, Alex, var elskverdig nok til å hente oss på flyplassen. Det var en stor lettelse for oss å slippe omlasting til tog og taxi. Den lille Toyota Starleten ble fylt til bristepunktet med vår bagasje. Vel hjemme kollapset vi på sofaen.

Bryllupet i Las Vegas var alt vi hadde håpet på pluss litt til. Seremonien var vakker og sammenkomsten efterpå var kjempehyggelig. Til tross for helt forskjellige personligheter og bakgrunner kom alle godt overens og storkoste seg. Da bryllupsnervene hadde lagt seg kunne vi også nyte oppholdet fullt ut.

Hele USA er bygget for bruk av bil, så det var problemfritt å finne frem. Det finnes alltid parkeringsplass i nærheten av der man skal og veiene er ekstremt godt skiltet. Alle motellene, med unntak av ett, var komfortable steder å tilbringe natten. Vi opplevde så mye hver dag at vi ikke hadde vært i nærheten av å huske alt dersom det ikke hadde blitt regelmessig dokumentert med bilder og blogg.

Vi fikk ikke truffet alle vi hadde håpet å treffe, men til gjengjeld traff vi nye venner på uventede steder. Slikt gjør bare ferien enda mer interessant. Vi holdt oss stort sett til den opprinnelige reiseplanen. Vi sparte en del penger og bry på å forhåndsbestille motell- og hotellrom. Samtidig var det rom for impulsivitet hva gjaldt dagens aktiviteter.

Hele turen ble en påminnelse om hvor stort USA er og hvor lite Norge (og Oslo) er til sammenligning. Metropolen Los Angeles (altså LA og omkringliggende områder) har i overkant av 17 millioner innbyggere. Folk i én bydel kan gå gjennom hele livet uten å vite at en annen bydel i det hele tatt eksisterer. I Oslo har man trafikkmaskinen, i LA er det opptil 7 filer i hver retning i fire etasjer.

Vi brukte over 6 timer på å fly på tvers av USA med en hastighet på 900km/h. En Mustang med 210 hesters motor får nesten aldri strukket på bena i Norge, mens på de enorme amerikanske slettene kunne vi fint gitt full gass med en 420 hesters motor. Det er ikke uvanlig å se husbiler på størrelse med busser med en pick up på slep for bruk i trangbygde områder. Alt har en tendens til å bli stort når en har så god plass.

Det er enklere å forstå tingenes tilstand når man har tilbrakt litt tid i det store utland. I et land hvor hver stat er som et eget land, hvor det finnes metropoler som utgjør egne, små verdener blir det få ting igjen som binder de forente stater sammen. I Los Angeles kjørte vi ikke bare igjennom China Town, men også igjennom Korea Town og Thai Town. Der stod alle skiltene skrevet med asiatiske skrifttegn. En av de få tingene gartneren fra Mexico, middelklassemannen fra Springfield og millionæren fra Beverly Hills har felles er supporten for hjemmelaget i baseball eller basketball. Og muligens at de alle har gått lei av George W. Bush.

Oslo virket som en trivelig småby i et ufattelig lite land da vi kom hjem igjen. Norge er et fint og unikt sted å bo, men vi følte oss mest hjemme i USA. Forhåpentlig får vi mulighet for et besøk på østkysten hos Camillas familie der til neste år.

Fresno er den 6. største byen i California, og den største byen på innlandet i staten. Selve bykjernen har ca en halv million innbyggere, mens hele Fresno-området (county) har én million innbyggere. Metropolen er godt gjemt blant åkre og fjell nesten like langt sør for San Francisco som nord for Los Angeles. Årsaken til at vi tok denne rurale omveien var at undertegnede gikk på California State University, Fresno våren 2002.

Kulden ble raskt byttet ut med varme da vi kjørte østover og lenger bort fra det avkjølende havet. I Fresno var det meldt 36C denne dagen. Det er en helt vanlig temperatur på innlandet i juni måned. Det var en snedig følelse å være tilbake i området efter seks år. Vi ønsket varmen velkommen og parkerte like i nærheten av studentboligene.

Universitetsområdet syntes å være mindre enn jeg kunne huske. Misforstå meg riktig: Det er enormt, med plass til 20 000 studenter, egne vingårder, butikker, restauranter osv. Men da vi spaserte rundt virket det mindre enn sist. Jeg trivdes også bedre enn sist. Det har antakelig sammenheng med selskapet. Vi hadde campus nesten helt for oss selv. Eksamen var nylig over, mens sommerkursene ikke hadde kommet ordentlig i gang ennå.

Mimringen fortsatte med en tur til nærmeste mall. Denne gangen var det større enn jeg kunne huske, og vi fant alt vi kunne ønske oss av butikker. Oppholdet varte derfor ut dagen. På kvelden spiste vi på Red Lobster. Det er en restaurantkjede som har spesialisert seg på sjømat, og da spesielt hummer. Maten var helt utrolig og servitøren var meget interessert i norsk metal. Black og gothic metal er langt mer kjente eksportartikler enn laks og olje. Når unge mennesker får vite at vi er fra Norge, kobler de det ofte med den mørkere siden av musikkverdenen.

Motellet hvor vi tilbrakte natten i Fresno var den første skuffelsen på turen. Beliggenheten var i den mer tvilsomme delen av byen. I tillegg fikk vi et røykerom som stinket sur, gammel sigarettrøk. Dersom vi ønsket fjernkontroll til TV måtte vi gå til resepsjonen og gi dem $5 i depositum. Selve rommet var smakløst innredet og modent for oppussing.

Den lengste kjøreturen denne gang var fra Fresno til Las Vegas. Estimert tid er 6 timer. Vi kom frem på ganske nøyaktig 6 timer, inkludert tre pauser. Dette henger sammen med at jeg kom frem til at 130 – 140 km/h var passe cruise-fart. Noe over fartsgrensen, men ikke nok til at politiet bryr seg.

Med forrige Las Vegas-besøk friskt i minne gikk det greit å finne frem til hotellet. Denne gangen ble det Imperial Palace istedenfor Motel 6. Vi syntes det var mest riktig å avslutte reisen på et hotell med eget casino plassert rett ved The Strip. Dessverre var hotellet håpløst designet og skiltet. Parkeringshuset var i motsatt ende av hovedinngangen til hotellet. Dermed ble vi gående gjennom hele parkeringshuset og casinoet før vi kom til innsjekkingen. Humøret var dalende efter å ha dratt på to store kofferter, én bag og én ryggsekk i over en halvtime. Det ble ikke bedre av at det var en ikke ubetydelig kø av andre reisende som skulle sjekke inn.

Efter én time var vi endelig på rommet. Det går en monorail (togbane) fra hotellet vårt og videre nedover stripen. Vi tok denne for å spare tid, men måtte gå igjennom to andre casinoer før vi endelig ankom The Miracle Mile. Første mål i Las Vegas ble da nådd to timer efter at vi hadde kjørt inn i byen. Frustrerende med tanke på at dette var siste kveld i USA.

Uansett fikk vi i omsider i oss mat og drikke og tatt en rundtur i området. Det ble et par drinker utenfor The Miracle Mile. Da vi skulle gifte oss hadde begge problemer med å slappe av og nyte maten, både under buffeten dagen før og på den store dagen. Sirkelen ble derfor sluttet da vi igjen tok turen til Flamingo. Atmosfæren var roligere der inne enn ute på gaten og vi kunne nyte de forskjellige rettene uten bryllupsnerver.

Rommet vårt på Imperial Palace var lykkeligvis langt bedre enn den generelle planløsningen av hotellet. Vi fikk en kort men god natts søvn før vi dro til flyplassen for avlevering av Mustang og innsjekking på fly.

Før vi kunne begi oss ut på Pacific Highway One var det på høy tid med en klesvask. I USA er det mange som tar med seg skittentøyet til nærmeste vaskeri. Over halvparten av befolkningen i Santa Maria er av sør-amerikansk opprinnelse. I vaskeriet vi benyttet var mesteparten av informasjonen på spansk. Alt lå til rette for at man skulle kunne tilbringe en time eller to der: Mange sitteplasser, toaletter, automater med snacks og brus og flatskjerm som viste spanske såpeoperaer.

Vi ladet opp med et måltid på Taco Bell efter klesvask og før kjøreturen. Camilla har lengtet tilbake til maten derfra i 14 år, så det var på høy tid vi stakk innom.

Highway One nord for San Luis Obispo klamrer seg til fjellsidene. Selve veien bringer faktisk tankene til norske vestlandsveier. Det blir sterk og uvanlig kost for amerikanere som er vant til å kjøre rett frem. Vi havnet flere ganger bak biler som bremset i samtlige svinger, uavhengig av hvor sakte de kjørte eller om bakkene førte oss oppover eller nedover.

Utsikten var uvirkelig, og vi opplevde det begge som å se film på et lerret fremfor å være en del av det selv. Når vi kom opp i høyden kjørte vi igjennom skyer av fukt fra havet. Nord for Malibu er det bare unntaksvis fine sandstrender. Isteden møtes Stillehavet av bratte fjellskrenter. Med taket på bilen nede kjente vi duftene av grantrærne og hørte fuglekvitter når vi kom i mer skoglige omgivelser.

Efter fem timer med mange sanseinntrykk kom vi frem til Monterey. De siste milene var det slutt på varmt og komfortabelt vær. Temperaturen sank til ti grader, uten at jeg hadde vilje til å kle på meg av den grunn. Man er da i California. Byen er svært liten, med i overkant av 30 000 innbyggere. Til gjengjeld er den pen, ryddig og oversiktlig.

Vi kom frem på kveldstid, så vi kjørte direkte til Fisherman’s Wharf, det vil si til havnen. Der ble det middag på en sushi- og steak-restaurant. Grønn te, saké, sushi og sashimi stod på menyen. Det ble en forholdsvis tidlig avslutning på aftenen, da vi skulle dra videre til Fresno tidligst mulig neste morgen.

Førsteprioritet på søndag var å komme seg til Santa Maria for å besøke vingårder. Vi hadde ikke tid til noen scenic drives, og kjørte rett inn på highway 101. Det var nok å se på likevel. Vi så stadig oftere tiltakende større områder med vinranker. Santa Maria er lokalisert nord i Santa Barbara County og således like i nærheten av et titalls vingårder.

Denne gangen kom vi oss heldigvis raskt både til og forbi Santa Barbara. Likevel var det blitt godt utpå dagen før vi ankom vårt motell. Best Western Big America var det fineste motellet (med det teiteste navnet) vi har besøkt på reisen. Men vi hadde ikke tid til å sitte lenge i de myke stolene eller stelle oss i det store badet. Vingårdene stenger tidlig, det vil si ca.kl.17 hos de fleste.

Cottonwood Canyon kom bardust på oss. Eller for å si det på en annen måte; personalet var noe spesielt. Vingården ble kjøpt opp av en av de større aktørene i dataverdenen. Han tjente stort på EDB på åttitallet og var smart nok til å selge seg helt ut før boblen sprakk på slutten av 90-tallet. Hans store drøm i livet var å fremstille vin. En del av pengene gikk dermed med til å kjøpe hele Cottonwood Canyon Vineyard & Winery. Produksjonen er såpass liten at vinen kun selges på selve vingården. Målet er å kunne konkurrere med de beste vingårdene i Napa Valley (og å ha det gøy i pensjonist-tiden, selvfølgelig).

Tilbake til personellet: Hos de store, kommersielle vingårdene er det en selvfølge at de ansatte ikke svelger vinen de smaker på sammen med kundene. Hos Cottonwood Canyon var det noe mer liberalt. Vi ble møtt en av en svært sjarmerende, småfull ung dame. Kontakten var god fra første minutt, og hun la ut om sitt eget liv, viste frem tatoveringene sine og viste stor interesse for oss og vår bakgrunn.

Da vi kom på slutten av arbeidsdagen, var hun nå på stigende rus. Hun ble mer høylydt, men på en svært så underholdende måte. Vi syntes det var såpass gøy at vi ble værende på denne vingården. På samme sted jobbet også en ung mann. Vi fikk muligheten til å bli bedre kjent med ham mens den unge damen var opptatt med andre kunder.

Den sindige mannen kunne fortelle at han hadde ambisjoner om å bli filmprodusent i Los Angeles. Vi antok først at han var nok en tulling som drar til California i håp om å bli stor uten å ha noe av substans å komme med. Imidlertid viste det seg at han allerede hadde jobbet mye med filmproduksjon. Siden han hadde kontakter i bransjen hadde han blitt valgt fremfor flere tusen andre søkere til et filmstudio.

Vi ble kraftig imponert da han nevnte at han hadde vært med på å lage spesialeffektene til The Happening. Dette var en film som nettopp er sluppet, og som vi hadde tenkt å se på kino samme kveld! Han hadde ikke sett filmen selv og hadde heller ikke fått noen opplysninger om hva selve filmen handlet om da han jobbet med enkelte av scenene.

Vi kom så godt overens med de to ansatte at det ble snakk om å treffes efter stengetid for å spise middag. Coldhand Luke’s ble anbefalt. Vi dro i forveien og var litt usikre på om de faktisk ville møte opp. Efter en halvtimes tid kom begge og vi fortsatte praten i det lokale spisestedet. Det ble en mildt sagt uventet vri på vinsmakingen.

Coldhand Luke’s ligger rett ovenfor kinoen. Til tross for at det begynte å bli sent på kveld kunne vi ikke motstå fristelsen til å se The Happening. Filmen var en enorm skuffelse! Vi mistenker den for å være sponset av Greenpeace, Bellona, Al Gore og muligens Natur & Ungdom. Tanken er at naturen skal kvitte seg med menneskene ved å utløse noen kjemikalier som gjør at vi begår selvmord. Trær, busker og gress kommuniserer med hverandre for å lokalisere mennesker og utrydde dem. Kjempeskummelt. Noe å tenke på neste gang man vrir om nøkkelen i bilen. Uansett hadde dagen vært altfor full av uventede og positive overraskelser til at vi lot filmen trekke ned humøret.

Vi kunne ikke dra fra Los Angeles uten å hedre en våre favoritt-regissører, David Lynch, først. Hvordan gjør man så det? En kjører selvfølgelig Mulholland Drive. Det er ikke bare tittelen på en av tidenes beste filmer, men også åstedet for flere hendelser i andre Lynch-filmer. Det var blant annet på denne veien at Lynch i det virkelige liv vinket forbi en aggressiv sjåfør, som responderte med å vise ham fingeren. Lynch var tilsynelatende upåvirket av hendelsen, helt til han la inn en lignende scene i Lost Highway. Denne gangen blir imidlertid den aggressive sjåføren innhentet og banket helseløs. Interessant måte å avreagere på.

Mulholland Drive fører til noen av de mest ekslusive nabolagene med den mest besnærende utsikten vi har sett. Veien leder til Encino Hills, det motsatte ytterpunktet til Crenshaw. Det luktet blomster, nyslått gress og nygrillet mat fra alle kanter. Vi fant oss en café rett ovenfor bokhandelen Barnes & Noble. Der fikk vi servert Coca Cola i karaffel! Jeg bestilte en cheeseburger mest for å se hva de kunne finne på med den, mens Camilla fikk lasagne. Hun syntes også det falt seg naturlig med et glass hvitvin til lunch.

Alle kyllingretter ble servert med skinnet fjernet, og de hadde lavkarbo-alternativer av det meste. Likevel bestod lasagnen hovedsakelig av et utall lag med pastaskiver. Den smakte dog fortreffelig. Det samme gjorde min cheeseburger, med et 300g kjøttstykke av høy kvalitet og en grankvist(?!) stukket gjennom midten av burgeren som pynt.

Bokhandelen var som en våt drøm for oss som liker bøker, film og musikk. Vi kunne ruslet rundt i butikken og plukket ut bøker i dagevis. Dessverre hadde vi begrenset med tid, penger og plass, så vi nøyde oss med en liten bunke hver. De hadde også et rikt utvalg av magasiner, og vi plukket med oss Car and Driver, Time og Scientific American.

Turen til Santa Barbara ble flerdobbelt forsinket. Først likte vi oss så godt i Encino at vi ble værende en stund. Derefter var det kø på Interstate 405. Da vi endelig kom oss til Santa Monica for å kjøre inn på Pacific Highway 1 så vi at en del tusen andre mennesker hadde tenkt samme tanke. Vi ble liggende i gangfart til et stykke inn på Malibu. Der løsnet det heldigvis, og vi kunne nyte over 20 miles med fortreffelig ”scenic driving”.

Det ble ikke mindre ”scenic” da områdene med bebyggelse tok slutt. Pacific Highway 1 er kjent som en av de flotteste veiene å kjøre på her i verden. Landskapet endret seg dramatisk da vi nærmet oss Oxnard. Det ble slutt på svingete vei og ulendt terreng. Alt var plutselig flatt og retningen linjalrett.

Den siste biten av veien kjørte vi Highway 101 for å spare tid. Vi ankom Santa Barbara på kvelden. Camilla  fulgte Capwell-familien i TV-serien Santa Barbara i sin tid. Dette gav grobunn for drømmen om å dra til California. Det var derfor en selvfølge for oss å få til en visitt. Byen er den peneste vi har besøkt på denne turen. Samtidig er det også en forholdsvis liten by. Av den grunn stenger forretningene tidlig. Dermed gikk vi glipp av alle de spennende småbutikkene langs hovedgaten.

Imidlertid passet det oss fint at det var lørdag. Det var mye liv i byen, og vi valgte oss ut et steak house med live irsk musikk. Vi bestilte en biff hver. Dette er kanskje de møreste kjøttstykkene vi har hatt gleden av å fortære. Musikken var ikke like fortreffelig som maten, men den var dyktig fremført.

Til dessert ble det et solid stykke cheesecake til Camilla og en gigantisk mud slide til meg. I likhet med kakestykket på Terrible’s i Las Vegas var denne biten hinsides alle rasjonelle proporsjoner. Jeg gjorde mitt beste og fikk nesten i meg hele stykket. Og det markerte slutten på vårt svært så korte opphold i Santa Barbara. Alt av hoteller var fullbooket lang tid i forveien, så vi hadde bestilt overnatting i Camarillo.

Camarillo er en liten by 45 minutter sør for Santa Barbara. Det vil si at vi kjørte tilbake samme vei vi kom for å ha et sted å sove. Beliggenheten til motellet var praktisk nok rett ved siden av en lang rekke outlet stores (fabrikkutsalg) og Edward Cinemas. Dessverre fikk vi ikke benyttet oss av dette, da vi kun hadde tid til å sove noen timer før vi dro videre nordover mot Santa Maria og vinsmaking.

Torsdag sov vi lenge og startet dagen med å slappe av ved svømmebassenget til motellet. Vi bestemte oss for å ta det rolig. De eneste konkrete planene var en tur på kino på kveldstid. Det mest riktige stedet å gå på kino i Los Angeles er naturligvis Hollywood, og da på Mann’s Chinese Theatre. Der har det vært store premierer på nye filmer i en mannsalder.

Før vi dro fant Camilla frem mulige restaurantalternativer på Los Angeles Time sine nettsider. Der var det mulig å bryte kategoriene helt ned til de minste entiteter. Celebrity Spotting var fristende. Vi noterte oss adressen i Hollywood og kjørte til Le Petit Four. Det var et utsøkt sted med hyggelig betjening og generøse porsjoner. Hverken Camilla eller jeg klarte å fullføre henholdsvis pastarett og pizza. Servitørene var raskt ute med å tilby «doggy bag» slik at vi kunne ta med resten hjem. Til tross for iherdig speiding så vi ingen kjendiser komme forbi eller inn i restauranten.

Utenfor Mann’s er sementavstøpningene av kjendisers hånd- og fotavtrykk. På den andre siden av Hollywood Boulevard finner man det lange fortauet med kjente navn innrammet av stjerner. På baksiden av den gamle Mann’s kinoen er det bygget et kjøpesenter med blant annet en fontene det er lov til å gå igjennom og leke i.

Som en del av dette kjøpesenteret finner man en annen solid kino: Kodak Theatre. Da vi ankom senteret stod det fullt av folket samlet rundt dette bygget, og det krydde av sikkerhetsfolk. Vi fikk høre at det var utdeling av Lifetime Achievement Award til Warren Beatty. Det ble da en Hollywood-bonus på oss ved at vi fikk se mer eller mindre kjente og betydningsfulle mennesker gå opp den røde løperen og inn i salen. Efter at seremonien hadde startet ble vi tilfeldigvis sittende på Starbucks samtidig som noen av sikkerhetsvaktene og TV-folkene ble kaffetørste. En god start på Hollywood-besøket.

The Strangers var filmen som ble vist på Mann’s Chinese Theater. Vi hadde lyst til å se film i den originale salen, så da gav valget seg selv. Salen var enorm, og de ”medium” store begerne med brus vi kjøpte var på nærmere én liter. Lyd og bilde var fantastisk. Synd at filmen var nok en fantasiløs blind vold sak, men selve fremvisningen gjorde at den holdt på spenningen fra start til slutt.

I TV-serien Miami Ink møter man den unge tatoveringskunstneren Kat Von D. Hun er opprinnelig fra Los Angeles og trives hverken i den fuktige luften i Miami eller i jobben med sin noe spesielle sjef. Resultatet blir oppfølgeren LA Ink, med en langt mer fornøyd Kat som skal starte sitt eget tatoveringsstudio i LA. Det hele blir en stor suksess og mye bedre underholdning enn den opprinnelige TV-serien.

Vi har fulgt med på seriene og ønsket på fredag å tatovere oss hos High Voltage, som er det egentlige navnet på LA Ink. Det lille tatoveringsstudioet er lokalisert i West Hollywood. Det høres muligens finere ut enn det egentlig er. Hollywood har forfalt de siste 50 årene, og vestkanten har en ikke ubetydelig andel uteliggere, prostituerte og slitne moteller.

LA Ink har flott dekorerte lokaler. Ikke overraskende var det svært travelt der grunnet suksessen på TV. Alle tatovørene som hadde vært på fjernsyn var fullbooket 6 – 12 måneder fremover. Det var forsåvidt i orden, men stedet hadde dessverre gått bort ifra det å bruke tid med kunden til å utforme en personlig tatovering. Nå ble det mer en form for samlebåndsproduksjon for å få unna flest mulig kunder. Nøyaktig det motsatte av det som opprinnelig var konseptet. Det blir en naturlig konsekvens av at kunder fra hele verden står i kø, men det gjorde at vi ombestemte oss.

Vi dro videre til Griffith Park og observatoriet der. Det er et bygg med (gratis) utstilling av diverse ting som har med romforskning og fysikk å gjøre. I tillegg befinner det seg et gigantisk teleskop på toppen av bygget. Dette brukes til å observere månen, kometer og annet som befinner seg på stjernehimmelen. Utenfor bygget finnes en flott statue av Kopernicus, Galileo og andre betydningsfulle bidragsytere til vår forståelse av universet. Utsikten fra Griffith Park Observatory kan kun matches av utsikten fra The Getty Center.

På kveldstid kjørte vi mot Crenshaw. Efter litt søking på internet kom vi frem til at det var der nærmeste Wal Mart lå. Google Maps er ypperlig til å finne ut hvor man er og hvor man skal. Imidlertid er det ikke alltid raskeste vei som oppgis, til tross for at det sikkert er den korteste. Vi kjørte på smågater i tre kvarter, når vi like gjerne kunne kjørt en liten omvei for å komme ut på highwayen og derfra kjørt rett ut på Crenshaw. Uansett var det fint med litt seightseeing.

Vi kjente ikke til Crenshaw fra tidligere, men antok at det var en nedre middelklasse-bydel ut ifra omgivelsenes karakter. Overraskelsen var derfor stor da vi plutselig så et stort, overdådig kjøpesenter. Overraskelsen ble ikke mindre efter at vi gikk ut av bilen og oppdaget at vi var de eneste hvite menneskene der. Mange så noe forundret bort på oss.

Dette gav en dypere forståelse for hvordan en neger i Sunnidal må ha det. Efter å ha vandret litt rundt på kjøpesenteret så vi ett annet blekt par der, og de forble de eneste hvite vi så i den bydelen. Wal Mart hadde ikke det samme utvalget vi hadde blitt vant til fra rikere bydeler. I enden av kjøpesenteret så vi at LAPD (politiet i Los Angeles) hadde en egen avdeling(!). Dét, kombinert med sikkerhetsvakter som patruljerte kontinuerlig rundt på parkeringsområdet, overbeviste oss om at det kanskje var på tide å dra tilbake til Glendale igjen.

Vi likte Santa Monica Beach så godt at vi bestemte oss for å dra dit igjen på dagtid. Denne gangen var det skyfritt og god sikt. Vi leide oss sykler for en time, slik at vi også kunne få sett Venice Beach (like nedenfor Santa Monica Beach). Langs stranden er det en egen vei for syklister, med to filer. Fotgjengere har også sin egen vei. Dette gjør det uproblematisk å bevege seg rundt på to hjul.

Santa Monica Beach er den pene, turistvennlige delen av stranden. Venice Beach er full av freaks, tatoveringssjapper, skateboard-butikker og ymse boder. Sistnevnte var naturligvis det morsomste stedet å oppolde seg. Timen med sykkel forsvant raskt. Vi returnerte syklene ved Santa Monica Pier og ankom Bubba Gump Shrimp Company med store forhåpninger.

De som har sett Forrest Gump husker antakelig forretningsideen: «shrimp is the fruit of the sea. You can barbecue it, boil it, broil it, bake it, saute it. Dey’s uh, shrimp-kabobs, shrimp creole, shrimp gumbo, pan fried, deep fried, stir-fried, there’s pineapple shrimp, lemon shrimp, coconut shrimp, pepper shrimp, shrimp soup, shrimp stew, shrimp salad, shrimp and potatoes, shrimp burger, shrimp sandwich. Th-that’s about it.»

Dessverre kom det et strømbrudd av alle ting et kvarter før vi skulle spise. Vi vandret hungrige rundt på piren i påvente av at strømmen skulle komme tilbake. Muscle Beach ligger rett ved siden av, så det ble mulighet for chins og dips før mat. Omsider så vi at det ble liv i pariser-hjulet igjen. Imidlertid ville ikke restauranten slippe inn nye gjester før de hadde fått ”all details together”. Til slutt gadd vi ikke mer, og spaserte videre til Ocean Seafood.

Vi har bestemt oss for å spise minst ett gourmet-måltid i USA. Restauranten levde opp til forventningene. Camilla spiste en type flatfisk, mens jeg gikk for en medium rare tunfisk. For første gang på turen ble vi faktisk servert passe store porsjoner. Smaksrikdommen og kompleksiteten var stor, og hvitvinen fra Oregon passet perfekt til. Til dessert ble det en Santa Monica Iced Tea til Camilla og en Rolls Royce Margarita til meg.

Vi hadde reservert rom på EconoLodge i Glendale i fire netter. Glendale ligger nordøst i Los Angeles, i The San Fernando Valley. Bydelen er praktisk plasser rett øst for Hollywood, sør for Burbank (filmstudioer) og vest for Pasadena (pent, ”gammelt” område). Vi befinner oss også langt unna den fattige, sørlige delen av LA som er plaget med en del gjengslagsmål.

Første destinasjon i LA ble The Getty Center. Det er en enorm bygning dedikert til bevaring av kunst. Det er også en egen forskningsenhet integrert i bygget. Samlingen består hovedsakelig av skulpturer og malerier fra Europa. Renessansen er meget godt representert. Senteret har mange legendariske nederlandske og italienske verker. Det er også et eget Rembrandt-rom på Getty Center. Dette har skapt enkelte heftige diskusjoner med europeiske muséer. På den ene siden har Getty Center bevart svært verdifulle kunstverk på en trygg måte, samtidig ønsker Italia, Nederland med flere nå å få tilbake ”sine” klassiske malerier og skulpturer.

Det som bergtok oss minst like mye som kunsten, var utsikten fra The Getty Center. Senteret er plassert høyt oppe i bakkene ved Interstate 405. Man parkerer i et 7 etasjers parkeringshus for så å ta en egen bane opp til selve senteret. En kan se utover hele Los Angeles (eller i det minste så langt øyet rekker og sikten tillater. Mot vest ligger Malibu, Santa Monica og Venice, og mot sør er det milevis med palmetrær, boliger, butikker og neonskilt.

Senteret stengte klokken 6 om kvelden, så vi hadde fortsatt tid til en liten roadtrip. Vi kjørte Sunset Boulevard ned mot sentrum. Veien førte oss til Beverly Hills, hvor alle husene var i millionklassen (i $ selvfølgelig) med porter og overvåkningskameraer ved inngangen. Videre kom vi til Rodeo Drive. Dette er en av verdens dyreste handlegater; Chanel, Bvlgari, Cartier, Louis Vuitton osv osv dominerte. Det er ikke så viktig å sette noen pris på varene her. Dersom du må spørre hva det koster, har du sannsynligvis ikke råd til det uansett.

Vi fortsatte nedover i Down Town. Der kjørte vi gjennom både China Town og Korea Town. Vi har aldri sett så mange sushi-restauranter på ett sted før! Oppmuntret av kjøreturen hittil lot vi oss friste til å ta en snarvisitt til Santa Monica Beach. Vi håpet å få se solnedgangen der. Dessverre ble vi først hindret av trafikk og derefter av overskyet vær.

Til tross for dette var det godt å være ute på piren i den friske sjøluften. Forøvrig er piren av voksen størrelse; den har plass til flere butikker, restauranter, spillehall, berg- og dalbane, parishjul og endog en liten politistasjon. Vi spilte en omgang flipper og spankulerte bort til den meksikanske baren ytterst på piren. Der fylte vi på med en meget velsmakende forrett for to (som var stor nok til at vi ikke behøvde å bestille mer mat den kvelden) og et par margaritaer.

Det skulle vise seg at det var lettere å finne veien frem enn å kjøre tilbake. Jeg rotet rundt en stund for så å oppdage at jeg hadde kjørt i ring. Til slutt måtte jeg innse nederlaget og kjøpe et kart. Vi oppdaget da at jeg hadde kjørt på riktig vei, men i feil retning. Det forklarte hvorfor vi aldri kom oss til Interstate 5 ved kjøring fritt efter hukommelsen! Nu gikk alt så meget bedre, og vi kom oss omsider tilbake til motellet.

Anaheim er en by i Orange County med ca.350 000 innbyggere. Det er lenge siden området vokste sammen med Los Angeles, så det kan ses på som den sørligste delen av LA. Her finner man blant annet Disneyland, Knott’s Berry Farm (fornøyelsespark) og The Mighty Ducks (hockey-lag).

Camilla møtte Freida på nettet for elleve år siden da hun fant en multimediaskole som var stiftet av henne selv, hvor både de og skolen delte samme navn (Wolden). De fikk god kontakt med hverandre, men mistet e-mailadressene ved noen omorganiseringer. I fjor ble kontaktet gjenopptatt og Freida ble invitert til bryllupet. Som gave får vi en ferdig redigert video av seremonien og festen efterpå.

Anaheim er kun 1.5 timers kjøring fra San Diego. Vi benyttet anledningen til å kjøre innom Oceanside på vei dit. Oceanside var en helt grei, liten by. Intet spesielt å se de minuttene vi cruiset rundt. Imidlertid føltes det som om å komme hjem da vi kjørte inn i Orange County på syv felts vei. Anaheim så flott ut med palmer plantet tett i tett og lange rekker med blomster langs gangstiene.

Cheese Cake Factory befant seg like nedenfor motellet vårt. Det passet ypperlig da vi opprinnelig hadde planer om å spise der i San Diego, men ikke rakk det. Ut ifra navnet antok vi at spisestedet ville være en vanlig café med litt større utvalg av ostekaker enn normalt. Imidlertid var det en ”upscale” restaurant som serverte både frokost, lunch og middag i tillegg til et rikt utvalg av ostekaker. Vi endte opp med en av de beste lunchene vi noen gang har spist, og hadde ikke mulighet til å tvinge i oss noen dessert efterpå.

Efter et par timers rekonvalesens på motellrommet kom Freida for å treffe oss. Hennes mann, Gene, var dessverre ikke helt i form så vi fikk klare oss uten ham. Jeg gav Freida nøklene til Mustangen, slik at hun kunne kjøre oss rundt og fortelle om Anaheim og skolen hun startet. Det ble en rundtur vi aldri hadde fått til alene.

I tillegg ville hun vise oss litt av Disneyland. Vi dro til Down Town Disneyland, et sted som selvfølgelig er minst like stort som andre down towns. Både spesialbutikker og vanlige franchises var godt representert. Vi fikk oss kaffe, parfyme og en bok om amerikanske muskelbiler. På det største hotellet i området satt vi oss i dype skinnstoler, omgitt av masse treverk. Området utenfor var dekorert med grantrær. Dette minnet mistenkelig om både Norge og The Great Northern Hotel i Twin Peaks.

Freida hadde litt av en livshistorie å fortelle. Hun spanderte middag på oss i en liten italiensk restaurant like i nærheten av hjemmet sitt. Der drakk vi Chianti og lyttet fascinert til hennes historie. Senere dro vi til et sted jeg har savnet i 6 år; Krispy Kreme. De har spesialisert seg på donuts, og serverer sådanne helt ferske i titalls forskjellige utgaver. Dette er donuts slik de er ment å være; de smelter i munnen samtidig som de gir et realt sukkersjokk.

Den perfekte avslutningen på kvelden var da Disneyland hadde sitt fyrverkeri. De elsker å avslutte med et smell, noe som passet ypperlig. Det fargerike fyrverkeriet kom opp i alle muige farger og kombinasjoner, og tok av så også bilalarmer gikk av.

Det var litt trist å ta farvel med Freida da natten nærmet seg, men turen må gå videre.

Som kjent satser vi på å flytte til San Diego om ca.3 år. Det er forholdsvis langt og dyrt å dra hit kun for å gå på visning. Vi benyttet derfor anledningen nå til å bli bedre kjent i byen. Normalt koster det rundt $1 000 000 for hus i de fineste bydelene. Hele nordvest-delen av San Diego County er flott men uoppnåelig.

Imidlertid snudde dette seg med boliglånskrisen som nå er i USA. Ved tvangssalg starter utsalgsprisen på det bankens kunde måtte ha utestående på huset. Samtidig er det så mange hus på tvangssalg at investorer ikke klarer å få kjøpt unna alt. Det betyr i praksis at man kan få en nyere luksusbolig på kysten til samme pris som en to-roms leilighet på Grünerløkka.

Vi dro derfor til Del Mar på boligjakt. Området ser fantastisk ut. Det ligger på en slags ås, med en ”riktig side” med utsikt til Stillehavet og en ”feil side” med utsikt mot motorveier og dalen innover i byen. Uansett side er det her man finner de beste skolene og de roligste og tryggeste gatene.

Efter en bedre lunch på en av Del Mars restauranter og en frappuchino på den fineste Starbuck’s vi har sett, kjørte vi rundt i nabolaget. Crom ville det slik at vi fant et hus som hadde visning nettopp denne dagen. Prisen lå på ca.$900 000. Huset var nesten tre ganger så stort som vårt minimumskrav og beliggenheten (på toppen av åsen) bidro også til å dra opp prisen.

Uansett fikk vi en unik mulighet til å både snakke med megler, huseier og få sett hva slags hus vi i beste fall kunne kjøpe på tvangssalg. Vi fikk mange gode tips om valg av nabolag, hvordan det er å bo i San Diego, finansiering osv. På toppen av det hele er det en nydelig sandstrand i Del Mar som ikke ser ut til å være befengt med for mange turister.

Dagen efter ble strandplaner byttet ut med en ny runde boligjakt. Vi gjorde mer research på nettet og fant et par hus som nærmet seg tvangssalg i Del Mar. Det var mange visninger på søndag. Vi plukket ut et hus som så passe stort ut.

Eierne av huset var tvunget til å selge, men ønsket ikke å flytte ut derfra. De har to døtre, kaniner i hagen og trives godt i nabolaget. Det vil være vanskelig for dem å finne et like stort sted å eie, det blir problematisk å ta med seg kaninene og de vil sannsynligvis ende opp et sted med dårligere skoler for barna.

Dette kan være en spennende investeringsmulighet. En kan kjøpe opp huset og umiddelbart leie det ut til familien. På den måten kan prisen på huset presses ned, og man får med leieboere på kjøpet. Spørsmålet er bare om de er i stand til å betale husleie, når de sliter med å betale boliglånet.

Vi hadde en rolig start på dagen. De første timene ble tilbrakt i og ved svømmebassenget, med kald drikke og lektyre i form av medbrakt bok og US weekly. Det er også et svært komfortabelt oppvarmet boblebad ved siden av bassenget. Det passet fint med litt avslapning efter en intens uke.

På eftermiddagen kjørte vi scenic Pacific Highway ned til Seaport Village. Det er en samling av butikker og restauranter i form av små hus og formklipte trær helt nede ved bryggene. Noe av det første vi merket oss var en øl-butikk, en hatte-spesialist og et stort cigar-utsalg. Jeg gikk naturligvis rett til cigarbutikken og brukte opp det jeg hadde på meg av kontanter der. Camilla kjøpte en velduftende honning-sigar. De fleste offentlige steder er røkfrie i California, så vi venter antakelig med å nyte cigarene til vi kommer hjem.

En artig kuriositet var The Little Viking – Scandinavian Gift Shop. Der kunne man kjøpe ekte norske og svenske ting, slik som skilt med ”uff da” på, tallerkener med ”vær så god” skrevet på, heklede brikker til dekorasjonsformål m.m. Vi forsøkte først å unngå butikken, men nysgjerrigheten dro oss inn. Vi lot være å si noe der inne, for å late som vi var selvsagte amerikanske turister. Litt moro må man ha.

I nærheten av souvenir-butikken så vi en mann stående i parken med en hel del papegøyer og parakitter på vagler. Han lot turister ta bilde av hverandre med en eller flere fugler på seg. Camilla fikk to store papegøyer på armen, mens de ble matet med nøtter.  Det viste seg at papegøyene var reddet fra eiere som ikke klarte å ta vare på dem. Disse papegøyene var 20 år gamle og vel vant med mennesker. Mannen hadde på smart vis funnet sin egen måte å finansiere fugleholdet sitt på.

Restaurantene lå naturligvis tett langs bryggekanten. Spesielt sjømat var godt representert. Imidlertid hadde vi andre middagsplaner for kvelden, så vi nøyde oss med en Ben & Jerry is. Utvalget var stort. Jeg gikk for en trippel caramel mens Camilla prøvde seg på whirl peace; en blanding av mye godsaker som karamel, sjokoladebiter og fudge.

Ved solnedgang kjørte vi inn til down town og Gas Light Quarter igjen. Det var på høy tid å spise på ett av de mange sushi-stedene i byen. Sushi Itto skuffet ikke. Fisken var ferskere enn vi er vant til fra Oslo og vi fikk også smake noen nye biter. Grønn te hører naturlig med til sushi. Camilla fikk varm saké. Fisken var mer eksotisk enn vi hadde trodd; importert fra Japan, mens saken var mindre eksotisk; produsert i Napa Valley, California.

San Diego tok seg langt bedre ut i dagslys, med sol fra skyfri himmel, enn i det begredelige været vi ankom. Hotellet vårt er like i nærheten av Down Town, Old Town m.m. Balboa Park er en enorm park midt i byen. Den inneholder også San Diego Zoo. Det første stedet i parken vi merket oss var The Spanish Village. Som navnet tilsier skal den forestille en spansk landsby. Den ble bygget i 1915-1916 som en foreløpig utstilling til ære for San Diegos spanske bakgrunn. Imidlertid ble utstillingen så populær at den spanske landsbyen har blitt værende permanent i parken.

Neste stopp var The Rose Garden. Det var øyensynlig kun pensjonister, i tillegg til Camilla og jeg, som gikk og gledet seg over rosene og deres utsøkte duft. Det var 2 200 rosebusker fordelt på 178 forskjellige slag. De ulike typene roser hadde helt forskjellig type duft, og da jeg kjente summen av alle blomstene i små vindkast gikk tankene til L’Artisans Voleur de Roses. Navnet betyr rosenes tyv, og parfymen anbefales forøvrig til alle interesserte av begge kjønn.

Ved siden av rosehagen fant vi en kaktuspark. Kaktusene duftet ikke like spennende som rosene, men hadde til gjengjeld de snodigste former. Kaktusparken innbød til gode poseringsmuligheter (se bilder). Rett ovenfor broen til rosehagen lå en uteligger og sov. Skal man først være uteligger, så er Balboa Park et godt sted å være: Det er rundt 20c hele året i San Diego, gratis toalett i parken og mye halvspist mat fra turister rundt omkring.

På vei tilbake fra Balboa Park tok vi ned taket på Mustangen og nøt solen, synet og lydene rundt oss. Kvelden skulle tilbringes i The Gas Lamp Quarter, så vi tok taxi tilbake fra Comfort Inn og inn til byen, slik at også jeg kunne innta noen alkoholenheter. Vi rakk såvidt å stikke innom en Vans-butikk før den stengte. For meg har Vans vært ensbetydende med California i 18 år, så det var stort å endelig entre en slik butikk. Vi fant naturligvis sko til oss begge.

Gas Lamp Quarter dekker mer enn 16 city blocks og kan tilby hundrevis av spesilbutikker og restauranter. De første restaurantene vi fant var langt utenfor vårt butikk. Det var litt artig at TGS Fridays regnes som et billigalternativ her. I Norge kommer man fort over tusenlappen for middag for to i samme franchise. Camilla bestilte en kyllingrett med blant annet ostesaus og potetmos, mens jeg gikk for ribs og reker i Jack Daniel’s saus. Til dessert drakk vi noen enorme margaritas til en hyggelig pris av 25 kr.

Gleden var også stor da vi fant en butikk som hadde spesialisert seg på mer eller mindre sjeldne, klassiske biler. Spesielt artig var det å se en 1981 DeLorean der (bilen som ble brukt i Back to the Future-filmene). En 1966 Lincoln convertible stod også i utstillingslokalet (samme bil som Kennedy ble skutt i).

Caliente Tropics Resort var rause nok til å ha utsjekking klokken 12 om dagen. Vi fikk derfor god tid til å både våkne og gjøre oss litt bedre kjent i Palm Springs. Vi fant blant annet en World Market store, som solgt alt mulig rart fra kaffe og te til hagemøbler og knekkebrød. Det første vi merket oss i butikken var store mengder Voss vann fra Norge! Dette merket med importert vann har virkelig slått an blant rikfolk i USA. Det markedsføres som ”artisan water”. Alle vet at kunstvann er bedre enn vanlig drikkevann.

Efter å ha sjekket ut av motellet kom vi oss omsider til Wal Mart. Der har de alt man trenger til en brøkdel av prisene vi er vant til fra Norge. Vi hamstret en del klær og kjøpte kjempegode kyllingvinger i deli-disken.

Da vi skulle kjøre tilbake fra Palm Springs havnet vi midt i en sandstorm. Dette var en ny opplevelse for oss begge. Jeg ble usikker på om vi skulle fortsette eller vente til vinden hadde roet seg. Stormen utartet seg på samme måte som en nordnorsk snestorm. Det samlet seg fonner med sand i veien, som folk såvidt klarte å kjøre over uten å sette seg helt fast. Vel ute på highwayen var det kolonnekjøring så lenge sikten var under 10 meter.

Det dårlige været sluttet ikke med sandstormen. Da vi entret San Diego county mørknet himmelen og det begynte faktisk å regne. Juni er en av de tørreste månedene, og vi hadde fått med oss alle de 2.3 millimeterne med nedbør som kommer i snitt hver juni! Samtidig visste vi at det i Oslo var 26c og sol…

Med 15c og regn her var det bare én ting å gjøre: bestille pizza levert på døren og bestille film på TV. De andre stedene vi har overnattet har det kun vært 19” TV. Ikke det at vi har sett på fjernsyn uansett, men når vi først skulle det passet det fint at Comfort Inn i San Diego hadde 42” flatskjerm stående klar. Vi så The Bucket List med Jack Nicholson og Morgan Freeman; en komfortabel avslutning på en pussig dag.

Vår siste avtale i Las Vegas var utvelgelse av bilder til fotoalbumet (som var inkludert i opplegget) fra fotografen på Stratosphere Tower. Vi forstod raskt hvorfor bryllupet var forholdsvis billig. Dersom vi ønsket en pakke med rettighetene til alle bildene, DVD med fremvisning av bilder, noen innrammede bilder osv, ville det komme på ca.$1,200.- Det vil si at det ikke er bryllupet de tjener på, men bildene de tar av bryllupet underveis. Heldigvis hadde Freida filmet hele seremonien og vennene våre tatt mange bilder, så vi følte oss ikke ”tvunget” til å punge ut for bildepakken fra Stratosphere.

Det tok såpass lang tid å velge ut de bildene vi skulle ha til albumet at frokost ble til lunch. Vi snublet tilfeldigvis over en 50-talls diner på Stratosphere casino. Der bestilte jeg en ”six-pack” med burgere. Det er en samling av seks små burgere tett inntil hverandre. Visstnok noe som var vanlig på 50-tallet. Camilla bestilte vanlig burger og en Stratosphere Tower cola, dvs et halvmeter høyt glass med brus. Overraskelsen var stor da servitørene plutselig begynte å synge. Det var høyt nivå på fremførelsen, og det hele ble presentert på PA-systemet som om det kom fra en gammel radiostasjon.

Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å ta en liten sniktur innom Los Angeles når vi var på vei til Palm Springs. Los Angeles strekker seg langt innover landet, og helt i ytterkant finner man Riverside. Her bor hovedsaklig folk som jobber mer sentralt i Los Angeles, men ikke har råd til å bo nærmere. Til tross for at det er en ”fattig” bydel, ser det flott ut der. Det er rent og ryddig, palmer langs gatene og den samme oppbyggingen av gatenett som vi kjenner fra resten av LA.

Vi fant en liten, meksikansk café. I denne bydelen er det flere som snakker spansk enn engelsk, og plakatene med dagens tilbud o.l. var på spansk. Kokken/servitøren/eieren (samme person utførte alle oppgaver) forstod nok engelsk til å ordne bestillingen vår. Tamalen og burritoen smakte utmerket.

Palm Springs ligger ca.1.5 timers kjøring ut i ørkenen fra Riverside. Over ørkenfjellene opplevdes veien som en berg- og dalbane. Vinden samlet seg i store passasjer og drev hundrevis av vindmøller. Jeg priset automobilgudene for at det ikke var min egen bil som ble sandblåst da vi cruiset avgårde highwayen.

Palm Springs er en usedvanlig pen liten by med ca.400 000 fastboende og 3.5 millioner besøkende i året. Det er hit kjendisene dro for å dø før i tiden. Gater, butikker, biler og folk gav tydelig inntrykk av at det er store mengder $ i omløp her. Det er lite trafikk og rolig tempo på det meste. Vi skulle gjerne vært der lenger, men dette var kun et overnattingsstopp på veien til San Diego.

Dagen derpå stod vi tidlig opp for å få pakket sammen og bytte leiebil. Jeg dro til Terrible’s Hotel & Casino for å plukke opp Erlend. Han var påmeldt som frivillig til denne gledens dag. Den kjipe Dodge Caliber skulle byttes ut med en langt spenstigere Mustang convertible. Et stort og bredt glis bredte seg hos oss begge da det pep fra bakhjulene straks jeg gav forsiktig gass i parkeringshuset. Nå ville alle autofile behov garantert bli tilfredsstilt på vår road trip i California.

Den siste natten i Las Vegas tilbrakte vi på samme Motel 6 som vi bodde på de to første dagene. Vi hadde ventet oss en nedtur efter den romslige og sofistiskerte tilværelsen på Luxor. Imidlertid var det helt greit å komme tilbake.

Mandagen var satt av til samvær med venner og familie, samt shopping. Dette var den første dagen vi virkelig kunne slappe av. I tillegg hadde siste rest av jet-lag forsvunnet. Med andre ord var alt bare velstand. På toppen av det hele bestemte vi oss for å gjøre noe helt radikalt: Gå istedenfor å kjøre dit vi skulle. Normalt ville vi blitt oppfattet som løsgjengere; hjemløse noksagter, men i Las Vegas er det forholdsvis mange som benytter apostlenes hester mellom kasinoene.

På Monte Carlo ventet Wolden-familien. De spanderte buffet på oss. Det eneste skåret i gleden var noen servitriser med svært begrenset mentalkapasitet og store problemer med tall over 5. Nok om det. Maten var glimrende, og magen ble som vanlig mett før øyet. Dette er et syndrom som går igjen langs hele Las Vegas boulevard, og rammer sågar lommebøker også.

Mandag var siste sjanse til å tilbringe tid med gjestene våre før vi dro. Det var godt å få litt tid med Wolden-folket. Imidlertid skulle Colétte dra samme eftermiddag. Vi møtte henne mens vi nøt synet av det spektakulære fontene-showet utenfor Bellagio-hotellet. Der er det et hundretalls vannstråler som styres av en computer efter musikk. Det havner i kategorien ”ting som må oppleves”. Man kan vanskelig få noe tilnærmet korrekt inntrykk av dette via filmopptak eller anekdoter.

En tiki-bar rett utenfor The Miracle Mile (en lang, innendørs handlegate) ble et passende vannhull og avskjedssted for Colétte og oss. Camilla og Colétte delte en stor bolle med Tiki punsj, mens jeg satset på en Mai Tai. Videre viste det seg at bartenderen fikk til perfeksjonerte Mojitos. Rett ved siden av baren kunne man kjøpe nyttige oppslagsbøker av typen ”hvordan vise folk fingeren på flest mulig kreative måter”, mug shots av hunder (som ser svært triste og skyldige ut), seksuelle avvik, hvorfor Chuck Norris er gud osv. osv. Nyttig info å ta med seg videre på den strabasiøse ferden livet er.

Efter mange timer med spasering og noe shopping begynte magen å rumle og fotsålene å klage. Ingunn og Erlend hadde forgjeves forsøkt å få oss med ut på T-bone steak på hotellet de holder til. Dessverre hadde vi alle vært preget av jet lag og sovnet alt for tidlig de første kveldene. Denne aftenen skulle vi endelig få det til. Terrible’s er en del av ”gamle” Las Vegas og derfor fullt av snodige karakterer. Det passet oss utmerket.

T-bone steaken var glimrende, og vi satt stor pris på å kunne tilbringe den siste aftenen i Las Vegas sammen med Ingunn og Erlend. De har stilt opp døgnet rundt for å hjelpe oss med å få bryllupet på plass. Vi ble endog kvitt en del av bagasjen vår, som de tok med seg videre til Norge. I tillegg til en saftig og mør T-bone steak (som tilbys 24/7), kan Terrible’s også by på de desidert største dessertene vi har sett. Da jeg bestilte en bit sjokoladekake så jeg for meg et helt ordinært, lite stykke. Isteden fikk jeg et kakestykke i åtte(!) lag! Kakebiten må ha vært nærmere 30cm høy. Camilla og Ingunn bestilte en banana split på deling. Den var for stor til at to personer kunne spise den. Kun Erlend klarte å fullføre sitt voksne stykke marengskake. Imponerende. På vei tilbake til hotellet fikk vi cruiset gjennom stripen en siste gang på natterstid, med vind i håret og en ivrig fotograf på passasjersiden.

Bryllupsdagen startet med nystekte pancakes, sirup og kaffe levert på døren av room service. Pannekakene var av norsk diameter og amerikansk tykkelse, mens kaffen hadde den mørkbrente karakteren man foretrekker på vestkysten av landet. Camilla og jeg var innsvøpt i Luxor badekåper og føttene var plassert i komfortable Luxor tøfler. Smaken av luksus gav mersmak.

Brudgommen dro sammen med sin venn Erlend til Caesar’s Palace for å barberes og klippes hos Truefitt & Hills. Barbering på gamlemåten, med barberkniv, er omfattende arbeid. Ansiktet ble dekket av varme håndklær og smurt inn med barberolje i flere omganger for å forberede hud og skjegg på det som skulle komme. Ansiktene våre hadde ikke vært så glatte siden pre-pubertale dager.

På samme tid ble bruden sminket og preparert av en stylist som møtte opp og gjorde jobben sin på hotellrommet vårt. Dette sparte Camilla for både tid og stress. Dress og kjole kom levert på døren ferdig dampet og presset. Ingunn bidro med svært godt selskap og moralsk støtte. Da vielsen nærmet seg dro Erlend og jeg tilbake til Luxor for å parkere bilen og dra sammen med kvinnene til Stratosphere Tower.

Camilla brakte med seg kjolen, slik at jeg ikke skulle få se henne i den før selve vielsen. Alle gjestene møtte opp i god tid. Det er strenge sikkerhetskrav for å komme opp til toppen av Stratosphere Tower. Alle måtte gå igjennom samme type metalldetektor som en kjenner igjen fra flyplasser. Heisen, som går 250m rett opp, beveger seg forbausende raskt. Man må bare huske å gjespe underveis for å utjevne trykket i ørene.

Vi hadde sjekket videoer av andre vielser tidligere på internett og hadde således gjort oss opp en mening om hvem vi ønsket skulle utføre vielsen. Danielle gjorde hele seremonien personlig ved å ta utgangspunkt i inntrykket hun hadde av oss fra tidligere samtaler. Både Camilla og jeg hadde store, røde øyne og kjempet for å få sagt våre ekteskapsløfter. Vielsen var naturligvis ikke religiøs, noe som gjorde den desto mer personlig.

En annen fordel med å ha full kontroll over egen vielse, er at man blant annet står fritt til å velge musikk. ”I’ve Got You Under My Skin” med Frank Sinatra satt rammen for et bryllup fjernt fra norske tradisjoner. En annen personlig touch var at brudepiken, Colétte, gikk frem litt før Camilla og strødde roseblader på gulvet. Camilla hadde forøvrig en svært elegant kjole og fremstod som vakrere enn noensinne.

Fotoseansen efterpå ble utført av rundeste, minste mannen vi hadde sett. Camilla så høy ut ved siden av ham. Han var imidlertid både dyktig og rask. 45 minutter efter at vielsen startet, hadde vi rukket å bli tatt bilder av, sett på utsikten og kommet oss ned til limousinen som ventet utenfor. Valget hadde falt på en ”diskret” Hummer stretch limo; en relativt lang og bred sak med plass til opp til 20 personer, med egen bar og skinnsofa. Vi kjørte ned Las Vegas boulevard med Sinatra som bakgrunnsmusikk.

I motsatt ende av the Strip steg vi ut av limousinen og inn på Mandalay Bay til langbord og buffet med utvalgt vin og personlig servitør. Vi var plasssert rett ved vinduene med utsikt til palmer og frodig hage. Utvalget av maten var overdådig og gjestene så svært tilfredse ut. Her ble det taler, skål for brudeparet og forelskede blikk. Med Luxor rett ved siden av var det bare å spasere i samlet flokk til vår Tower premier suite. Der ventet danderte fruktfat, ostefat, snacks, mer drikke og personlige gaver til alle gjestene.

På dette tidspunktet var endelig alle spenninger løst ut og vi kunne slappe av og nyte kvelden. Til tross for en svært diversifisert samling mennesker kom alle meget godt overens og konversasjonene fløt lett. Opptenningen av bryllups-cigaren satt et ypperlig punktum for dagen.

(PS: Flere bilder fra gjestene kommer senere.)

(Skrevet av Terje) Efter å ha bygget opp forventningene i ett og et halvt år syntes de fleste egentlig det var på tide at vi kom oss avgårde på bryllupsreise. Opprinnelig var planen inngåelse av ekteskap på Losby gods. Slik skulle det ikke gå. Det virket som en mye bedre idé både økonomisk og efter egne drømmer å dra til Las Vegas med påfølgende road trip i California.

Startskuddet gikk delvis av da det ble gitt to taler, kake, kaffe og en perfekt gave (dollar!) på jobb. Kvelden ble lang, men svigermor stilte opp med både mat og vin for å hjelpe oss videre. Efter 2-3 timers kvalitetssøvn snublet vi oss ned trappen med koffertene. Taxien stod klar og vi tok det første flytoget fra Oslo S.

Kloke av sult hadde vi medbrakt niste. Dette hjalp på både før og efter avgang til Frankfurt. Turen startet ikke ”ordentlig” før vi hadde entret en Boing 747 til San Francisco. Lufthansa kan ikke anbefales. Setene var små og trange, vi savnet justerbare ventiler over hodene våre og det var ingen liten skjerm med selvvalgte filmer og spill, slik Virgin har skjemt oss bort med.

Vi stilte klokkene til Pacific time så snart vi lettet fra Frankfurt. Dermed kunne vi starte tilpasningen raskest mulig. Flymaten smakte som, vel, flymat. Imidlertid var det tyske ølet helt ypperlig. Fruktig og friskt, men likevel ikke bittert. Synd vi ikke husker hvilket merke det var.

San Francisco lufthavn var stor, ren og ryddig. Det første jeg kjøpte var naturligvis kaffe, både i kopp og i form av hele bønner i enveisventilert pose. Ventetiden til Las Vegas-flyet gikk raskt. Utsikten til både San Francisco og Las Vegas var fantastisk. Endeløse områder med kvadratiske nettverk av boligområder. Ved begge byene kneiser store fjell av en helt annen karakter enn vi er vant til fra Norge. De tørre med minimal vegetasjon, akkurat som i Western-filmene.

Camilla og jeg har begge den samme, snedige følelsen av å ”komme hjem” når vi spankulerer på amerikansk jord. Det føltes helt naturlig å sette seg i leiebilen og kjøre avgårde på Las Vegas seksfelts veier. Alt var så blendende og inntrykkene så mange at vi lett kunne kjørt forbi motellet. Isteden gikk innsjekkingen så fint, og vi følte oss såpass oppegående, at vi like gjerne kjørte litt til utover kvelden.

Fashion Show Mall får Oslo City til å ligne på en middels Narvesen-kiosk. Der ankom vi 40 minutter før stengetid, så vi hastet avgårde til Food Court. Det er en samling av spisesteder på samme sted i handlesenteret. Opprinnelig hadde vi håpet å få spist første middag på KFC (Kentucky Fried Chicken). Gleden var derfor stor da vi oppdaget at nettopp KFC var ett av spisestedene der.

Efter 20 timers reise og aftentur med leilebil kollapset vi klokken 10 på kvelden. Dagen efter skulle vi uansett tidlig opp for å se efter bryllupskjole til Camilla. Men før vi kom så langt måtte vi naturligvis få i oss en anstendig frokost. MGM Grand ligger rett ovenfor vårt motell. Dette hotellet er det største mest storslåtte vi har sett. Inngangspartiet hadde en innkjøring med 16(!) filer. Kasinoet var fylt med alt fra cigarbutikk til caféer, restauranter, Starbucks og vårt mål for dagen: Buffet.

For $16 hver fikk vi egen servitør til henting av drikke og tilgang på alle mulige frokostretter, kjøtt, fiskeretter, grønnsaker, frukt, supper m.m. Jeg har aldri sett noe i nærheten av slik overflod tidligere. Vi fylte raskt opp en tallerken hver med ting som så fristende ut. Naturligvis ble vi mette lenge før vi hadde smakt på en brøkdel av utvalget. Besøket ble relativt raskt, da vi hadde mye på agendaen.

Den første kjolen vi kjøpte i Norge var massiv og bedre egnet til hustrige, norske sommerdager enn 30c i Nevada-ørkenen. En liten bridal store i utkanten av byen hadde en kjole som ville passet perfekt. Dessverre kunne ikke den fraktes og sys om tidsnok til bryllupet. Dermed var vi tilbake der vi startet.

Våre første ankomne venner, Ingunn og Erlend, skulle møte oss på Fashion Show Mall for å bistå i brudekjoledrakten. 30 minutters forsinkelse grunnet trafikk, og ytterligere 30 minutter grunnet en GPS som hang seg helt opp gjorde oss rimelig stresset. Heldigvis gav Ingunn moralsk og følelsmessig støtte, mens Erlend hentet mat til bruden.

Alt ordnet seg til slutt: Bruden fikk sin kjole, sko og smykker, mens undertegnede fikk kjøpt både barbersepe og proteinsjokolader.

Her kommer det reisebrev og litt bilder, selv om mesteparten legges ut på Flickr. Følg gjerne med for oppdateringer, vi drar 29 mai og gifter oss 1 juni, så det første innlegget kommer rundt da. Titt gjerne på de andre nettsidene våre så lenge. Vi snakkes!

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.