(Skrevet av Terje) Efter å ha bygget opp forventningene i ett og et halvt år syntes de fleste egentlig det var på tide at vi kom oss avgårde på bryllupsreise. Opprinnelig var planen inngåelse av ekteskap på Losby gods. Slik skulle det ikke gå. Det virket som en mye bedre idé både økonomisk og efter egne drømmer å dra til Las Vegas med påfølgende road trip i California.

Startskuddet gikk delvis av da det ble gitt to taler, kake, kaffe og en perfekt gave (dollar!) på jobb. Kvelden ble lang, men svigermor stilte opp med både mat og vin for å hjelpe oss videre. Efter 2-3 timers kvalitetssøvn snublet vi oss ned trappen med koffertene. Taxien stod klar og vi tok det første flytoget fra Oslo S.

Kloke av sult hadde vi medbrakt niste. Dette hjalp på både før og efter avgang til Frankfurt. Turen startet ikke ”ordentlig” før vi hadde entret en Boing 747 til San Francisco. Lufthansa kan ikke anbefales. Setene var små og trange, vi savnet justerbare ventiler over hodene våre og det var ingen liten skjerm med selvvalgte filmer og spill, slik Virgin har skjemt oss bort med.

Vi stilte klokkene til Pacific time så snart vi lettet fra Frankfurt. Dermed kunne vi starte tilpasningen raskest mulig. Flymaten smakte som, vel, flymat. Imidlertid var det tyske ølet helt ypperlig. Fruktig og friskt, men likevel ikke bittert. Synd vi ikke husker hvilket merke det var.

San Francisco lufthavn var stor, ren og ryddig. Det første jeg kjøpte var naturligvis kaffe, både i kopp og i form av hele bønner i enveisventilert pose. Ventetiden til Las Vegas-flyet gikk raskt. Utsikten til både San Francisco og Las Vegas var fantastisk. Endeløse områder med kvadratiske nettverk av boligområder. Ved begge byene kneiser store fjell av en helt annen karakter enn vi er vant til fra Norge. De tørre med minimal vegetasjon, akkurat som i Western-filmene.

Camilla og jeg har begge den samme, snedige følelsen av å ”komme hjem” når vi spankulerer på amerikansk jord. Det føltes helt naturlig å sette seg i leiebilen og kjøre avgårde på Las Vegas seksfelts veier. Alt var så blendende og inntrykkene så mange at vi lett kunne kjørt forbi motellet. Isteden gikk innsjekkingen så fint, og vi følte oss såpass oppegående, at vi like gjerne kjørte litt til utover kvelden.

Fashion Show Mall får Oslo City til å ligne på en middels Narvesen-kiosk. Der ankom vi 40 minutter før stengetid, så vi hastet avgårde til Food Court. Det er en samling av spisesteder på samme sted i handlesenteret. Opprinnelig hadde vi håpet å få spist første middag på KFC (Kentucky Fried Chicken). Gleden var derfor stor da vi oppdaget at nettopp KFC var ett av spisestedene der.

Efter 20 timers reise og aftentur med leilebil kollapset vi klokken 10 på kvelden. Dagen efter skulle vi uansett tidlig opp for å se efter bryllupskjole til Camilla. Men før vi kom så langt måtte vi naturligvis få i oss en anstendig frokost. MGM Grand ligger rett ovenfor vårt motell. Dette hotellet er det største mest storslåtte vi har sett. Inngangspartiet hadde en innkjøring med 16(!) filer. Kasinoet var fylt med alt fra cigarbutikk til caféer, restauranter, Starbucks og vårt mål for dagen: Buffet.

For $16 hver fikk vi egen servitør til henting av drikke og tilgang på alle mulige frokostretter, kjøtt, fiskeretter, grønnsaker, frukt, supper m.m. Jeg har aldri sett noe i nærheten av slik overflod tidligere. Vi fylte raskt opp en tallerken hver med ting som så fristende ut. Naturligvis ble vi mette lenge før vi hadde smakt på en brøkdel av utvalget. Besøket ble relativt raskt, da vi hadde mye på agendaen.

Den første kjolen vi kjøpte i Norge var massiv og bedre egnet til hustrige, norske sommerdager enn 30c i Nevada-ørkenen. En liten bridal store i utkanten av byen hadde en kjole som ville passet perfekt. Dessverre kunne ikke den fraktes og sys om tidsnok til bryllupet. Dermed var vi tilbake der vi startet.

Våre første ankomne venner, Ingunn og Erlend, skulle møte oss på Fashion Show Mall for å bistå i brudekjoledrakten. 30 minutters forsinkelse grunnet trafikk, og ytterligere 30 minutter grunnet en GPS som hang seg helt opp gjorde oss rimelig stresset. Heldigvis gav Ingunn moralsk og følelsmessig støtte, mens Erlend hentet mat til bruden.

Alt ordnet seg til slutt: Bruden fikk sin kjole, sko og smykker, mens undertegnede fikk kjøpt både barbersepe og proteinsjokolader.