Dagen derpå stod vi tidlig opp for å få pakket sammen og bytte leiebil. Jeg dro til Terrible’s Hotel & Casino for å plukke opp Erlend. Han var påmeldt som frivillig til denne gledens dag. Den kjipe Dodge Caliber skulle byttes ut med en langt spenstigere Mustang convertible. Et stort og bredt glis bredte seg hos oss begge da det pep fra bakhjulene straks jeg gav forsiktig gass i parkeringshuset. Nå ville alle autofile behov garantert bli tilfredsstilt på vår road trip i California.

Den siste natten i Las Vegas tilbrakte vi på samme Motel 6 som vi bodde på de to første dagene. Vi hadde ventet oss en nedtur efter den romslige og sofistiskerte tilværelsen på Luxor. Imidlertid var det helt greit å komme tilbake.

Mandagen var satt av til samvær med venner og familie, samt shopping. Dette var den første dagen vi virkelig kunne slappe av. I tillegg hadde siste rest av jet-lag forsvunnet. Med andre ord var alt bare velstand. På toppen av det hele bestemte vi oss for å gjøre noe helt radikalt: Gå istedenfor å kjøre dit vi skulle. Normalt ville vi blitt oppfattet som løsgjengere; hjemløse noksagter, men i Las Vegas er det forholdsvis mange som benytter apostlenes hester mellom kasinoene.

På Monte Carlo ventet Wolden-familien. De spanderte buffet på oss. Det eneste skåret i gleden var noen servitriser med svært begrenset mentalkapasitet og store problemer med tall over 5. Nok om det. Maten var glimrende, og magen ble som vanlig mett før øyet. Dette er et syndrom som går igjen langs hele Las Vegas boulevard, og rammer sågar lommebøker også.

Mandag var siste sjanse til å tilbringe tid med gjestene våre før vi dro. Det var godt å få litt tid med Wolden-folket. Imidlertid skulle Colétte dra samme eftermiddag. Vi møtte henne mens vi nøt synet av det spektakulære fontene-showet utenfor Bellagio-hotellet. Der er det et hundretalls vannstråler som styres av en computer efter musikk. Det havner i kategorien ”ting som må oppleves”. Man kan vanskelig få noe tilnærmet korrekt inntrykk av dette via filmopptak eller anekdoter.

En tiki-bar rett utenfor The Miracle Mile (en lang, innendørs handlegate) ble et passende vannhull og avskjedssted for Colétte og oss. Camilla og Colétte delte en stor bolle med Tiki punsj, mens jeg satset på en Mai Tai. Videre viste det seg at bartenderen fikk til perfeksjonerte Mojitos. Rett ved siden av baren kunne man kjøpe nyttige oppslagsbøker av typen ”hvordan vise folk fingeren på flest mulig kreative måter”, mug shots av hunder (som ser svært triste og skyldige ut), seksuelle avvik, hvorfor Chuck Norris er gud osv. osv. Nyttig info å ta med seg videre på den strabasiøse ferden livet er.

Efter mange timer med spasering og noe shopping begynte magen å rumle og fotsålene å klage. Ingunn og Erlend hadde forgjeves forsøkt å få oss med ut på T-bone steak på hotellet de holder til. Dessverre hadde vi alle vært preget av jet lag og sovnet alt for tidlig de første kveldene. Denne aftenen skulle vi endelig få det til. Terrible’s er en del av ”gamle” Las Vegas og derfor fullt av snodige karakterer. Det passet oss utmerket.

T-bone steaken var glimrende, og vi satt stor pris på å kunne tilbringe den siste aftenen i Las Vegas sammen med Ingunn og Erlend. De har stilt opp døgnet rundt for å hjelpe oss med å få bryllupet på plass. Vi ble endog kvitt en del av bagasjen vår, som de tok med seg videre til Norge. I tillegg til en saftig og mør T-bone steak (som tilbys 24/7), kan Terrible’s også by på de desidert største dessertene vi har sett. Da jeg bestilte en bit sjokoladekake så jeg for meg et helt ordinært, lite stykke. Isteden fikk jeg et kakestykke i åtte(!) lag! Kakebiten må ha vært nærmere 30cm høy. Camilla og Ingunn bestilte en banana split på deling. Den var for stor til at to personer kunne spise den. Kun Erlend klarte å fullføre sitt voksne stykke marengskake. Imponerende. På vei tilbake til hotellet fikk vi cruiset gjennom stripen en siste gang på natterstid, med vind i håret og en ivrig fotograf på passasjersiden.