Torsdag sov vi lenge og startet dagen med å slappe av ved svømmebassenget til motellet. Vi bestemte oss for å ta det rolig. De eneste konkrete planene var en tur på kino på kveldstid. Det mest riktige stedet å gå på kino i Los Angeles er naturligvis Hollywood, og da på Mann’s Chinese Theatre. Der har det vært store premierer på nye filmer i en mannsalder.

Før vi dro fant Camilla frem mulige restaurantalternativer på Los Angeles Time sine nettsider. Der var det mulig å bryte kategoriene helt ned til de minste entiteter. Celebrity Spotting var fristende. Vi noterte oss adressen i Hollywood og kjørte til Le Petit Four. Det var et utsøkt sted med hyggelig betjening og generøse porsjoner. Hverken Camilla eller jeg klarte å fullføre henholdsvis pastarett og pizza. Servitørene var raskt ute med å tilby «doggy bag» slik at vi kunne ta med resten hjem. Til tross for iherdig speiding så vi ingen kjendiser komme forbi eller inn i restauranten.

Utenfor Mann’s er sementavstøpningene av kjendisers hånd- og fotavtrykk. På den andre siden av Hollywood Boulevard finner man det lange fortauet med kjente navn innrammet av stjerner. På baksiden av den gamle Mann’s kinoen er det bygget et kjøpesenter med blant annet en fontene det er lov til å gå igjennom og leke i.

Som en del av dette kjøpesenteret finner man en annen solid kino: Kodak Theatre. Da vi ankom senteret stod det fullt av folket samlet rundt dette bygget, og det krydde av sikkerhetsfolk. Vi fikk høre at det var utdeling av Lifetime Achievement Award til Warren Beatty. Det ble da en Hollywood-bonus på oss ved at vi fikk se mer eller mindre kjente og betydningsfulle mennesker gå opp den røde løperen og inn i salen. Efter at seremonien hadde startet ble vi tilfeldigvis sittende på Starbucks samtidig som noen av sikkerhetsvaktene og TV-folkene ble kaffetørste. En god start på Hollywood-besøket.

The Strangers var filmen som ble vist på Mann’s Chinese Theater. Vi hadde lyst til å se film i den originale salen, så da gav valget seg selv. Salen var enorm, og de ”medium” store begerne med brus vi kjøpte var på nærmere én liter. Lyd og bilde var fantastisk. Synd at filmen var nok en fantasiløs blind vold sak, men selve fremvisningen gjorde at den holdt på spenningen fra start til slutt.

I TV-serien Miami Ink møter man den unge tatoveringskunstneren Kat Von D. Hun er opprinnelig fra Los Angeles og trives hverken i den fuktige luften i Miami eller i jobben med sin noe spesielle sjef. Resultatet blir oppfølgeren LA Ink, med en langt mer fornøyd Kat som skal starte sitt eget tatoveringsstudio i LA. Det hele blir en stor suksess og mye bedre underholdning enn den opprinnelige TV-serien.

Vi har fulgt med på seriene og ønsket på fredag å tatovere oss hos High Voltage, som er det egentlige navnet på LA Ink. Det lille tatoveringsstudioet er lokalisert i West Hollywood. Det høres muligens finere ut enn det egentlig er. Hollywood har forfalt de siste 50 årene, og vestkanten har en ikke ubetydelig andel uteliggere, prostituerte og slitne moteller.

LA Ink har flott dekorerte lokaler. Ikke overraskende var det svært travelt der grunnet suksessen på TV. Alle tatovørene som hadde vært på fjernsyn var fullbooket 6 – 12 måneder fremover. Det var forsåvidt i orden, men stedet hadde dessverre gått bort ifra det å bruke tid med kunden til å utforme en personlig tatovering. Nå ble det mer en form for samlebåndsproduksjon for å få unna flest mulig kunder. Nøyaktig det motsatte av det som opprinnelig var konseptet. Det blir en naturlig konsekvens av at kunder fra hele verden står i kø, men det gjorde at vi ombestemte oss.

Vi dro videre til Griffith Park og observatoriet der. Det er et bygg med (gratis) utstilling av diverse ting som har med romforskning og fysikk å gjøre. I tillegg befinner det seg et gigantisk teleskop på toppen av bygget. Dette brukes til å observere månen, kometer og annet som befinner seg på stjernehimmelen. Utenfor bygget finnes en flott statue av Kopernicus, Galileo og andre betydningsfulle bidragsytere til vår forståelse av universet. Utsikten fra Griffith Park Observatory kan kun matches av utsikten fra The Getty Center.

På kveldstid kjørte vi mot Crenshaw. Efter litt søking på internet kom vi frem til at det var der nærmeste Wal Mart lå. Google Maps er ypperlig til å finne ut hvor man er og hvor man skal. Imidlertid er det ikke alltid raskeste vei som oppgis, til tross for at det sikkert er den korteste. Vi kjørte på smågater i tre kvarter, når vi like gjerne kunne kjørt en liten omvei for å komme ut på highwayen og derfra kjørt rett ut på Crenshaw. Uansett var det fint med litt seightseeing.

Vi kjente ikke til Crenshaw fra tidligere, men antok at det var en nedre middelklasse-bydel ut ifra omgivelsenes karakter. Overraskelsen var derfor stor da vi plutselig så et stort, overdådig kjøpesenter. Overraskelsen ble ikke mindre efter at vi gikk ut av bilen og oppdaget at vi var de eneste hvite menneskene der. Mange så noe forundret bort på oss.

Dette gav en dypere forståelse for hvordan en neger i Sunnidal må ha det. Efter å ha vandret litt rundt på kjøpesenteret så vi ett annet blekt par der, og de forble de eneste hvite vi så i den bydelen. Wal Mart hadde ikke det samme utvalget vi hadde blitt vant til fra rikere bydeler. I enden av kjøpesenteret så vi at LAPD (politiet i Los Angeles) hadde en egen avdeling(!). Dét, kombinert med sikkerhetsvakter som patruljerte kontinuerlig rundt på parkeringsområdet, overbeviste oss om at det kanskje var på tide å dra tilbake til Glendale igjen.