Fresno er den 6. største byen i California, og den største byen på innlandet i staten. Selve bykjernen har ca en halv million innbyggere, mens hele Fresno-området (county) har én million innbyggere. Metropolen er godt gjemt blant åkre og fjell nesten like langt sør for San Francisco som nord for Los Angeles. Årsaken til at vi tok denne rurale omveien var at undertegnede gikk på California State University, Fresno våren 2002.

Kulden ble raskt byttet ut med varme da vi kjørte østover og lenger bort fra det avkjølende havet. I Fresno var det meldt 36C denne dagen. Det er en helt vanlig temperatur på innlandet i juni måned. Det var en snedig følelse å være tilbake i området efter seks år. Vi ønsket varmen velkommen og parkerte like i nærheten av studentboligene.

Universitetsområdet syntes å være mindre enn jeg kunne huske. Misforstå meg riktig: Det er enormt, med plass til 20 000 studenter, egne vingårder, butikker, restauranter osv. Men da vi spaserte rundt virket det mindre enn sist. Jeg trivdes også bedre enn sist. Det har antakelig sammenheng med selskapet. Vi hadde campus nesten helt for oss selv. Eksamen var nylig over, mens sommerkursene ikke hadde kommet ordentlig i gang ennå.

Mimringen fortsatte med en tur til nærmeste mall. Denne gangen var det større enn jeg kunne huske, og vi fant alt vi kunne ønske oss av butikker. Oppholdet varte derfor ut dagen. På kvelden spiste vi på Red Lobster. Det er en restaurantkjede som har spesialisert seg på sjømat, og da spesielt hummer. Maten var helt utrolig og servitøren var meget interessert i norsk metal. Black og gothic metal er langt mer kjente eksportartikler enn laks og olje. Når unge mennesker får vite at vi er fra Norge, kobler de det ofte med den mørkere siden av musikkverdenen.

Motellet hvor vi tilbrakte natten i Fresno var den første skuffelsen på turen. Beliggenheten var i den mer tvilsomme delen av byen. I tillegg fikk vi et røykerom som stinket sur, gammel sigarettrøk. Dersom vi ønsket fjernkontroll til TV måtte vi gå til resepsjonen og gi dem $5 i depositum. Selve rommet var smakløst innredet og modent for oppussing.

Den lengste kjøreturen denne gang var fra Fresno til Las Vegas. Estimert tid er 6 timer. Vi kom frem på ganske nøyaktig 6 timer, inkludert tre pauser. Dette henger sammen med at jeg kom frem til at 130 – 140 km/h var passe cruise-fart. Noe over fartsgrensen, men ikke nok til at politiet bryr seg.

Med forrige Las Vegas-besøk friskt i minne gikk det greit å finne frem til hotellet. Denne gangen ble det Imperial Palace istedenfor Motel 6. Vi syntes det var mest riktig å avslutte reisen på et hotell med eget casino plassert rett ved The Strip. Dessverre var hotellet håpløst designet og skiltet. Parkeringshuset var i motsatt ende av hovedinngangen til hotellet. Dermed ble vi gående gjennom hele parkeringshuset og casinoet før vi kom til innsjekkingen. Humøret var dalende efter å ha dratt på to store kofferter, én bag og én ryggsekk i over en halvtime. Det ble ikke bedre av at det var en ikke ubetydelig kø av andre reisende som skulle sjekke inn.

Efter én time var vi endelig på rommet. Det går en monorail (togbane) fra hotellet vårt og videre nedover stripen. Vi tok denne for å spare tid, men måtte gå igjennom to andre casinoer før vi endelig ankom The Miracle Mile. Første mål i Las Vegas ble da nådd to timer efter at vi hadde kjørt inn i byen. Frustrerende med tanke på at dette var siste kveld i USA.

Uansett fikk vi i omsider i oss mat og drikke og tatt en rundtur i området. Det ble et par drinker utenfor The Miracle Mile. Da vi skulle gifte oss hadde begge problemer med å slappe av og nyte maten, både under buffeten dagen før og på den store dagen. Sirkelen ble derfor sluttet da vi igjen tok turen til Flamingo. Atmosfæren var roligere der inne enn ute på gaten og vi kunne nyte de forskjellige rettene uten bryllupsnerver.

Rommet vårt på Imperial Palace var lykkeligvis langt bedre enn den generelle planløsningen av hotellet. Vi fikk en kort men god natts søvn før vi dro til flyplassen for avlevering av Mustang og innsjekking på fly.