Klokken halv åtte om morgen ringte alarmen på mobilen. Det var dessverre på tide å ta farvel med USA. Leiebilen ble levert klokken ni og vi fikk sjekket oss inn på flyet i god tid før avreise klokken 11:09. Vi holdt oss uforskammet våkne helt frem til Frankfurt. Der var kroppene overbevist om at det var midt på natten, noe det også var i California, mens lokal tid var midt på dagen.

Vi sovnet raskt på flyet til Norge. Neste gang vi åpnet øynene landet flyet på Gardermoen. Der vandret vi i ørske til Peppes og fikk i oss litt næring. Camillas bror, Alex, var elskverdig nok til å hente oss på flyplassen. Det var en stor lettelse for oss å slippe omlasting til tog og taxi. Den lille Toyota Starleten ble fylt til bristepunktet med vår bagasje. Vel hjemme kollapset vi på sofaen.

Bryllupet i Las Vegas var alt vi hadde håpet på pluss litt til. Seremonien var vakker og sammenkomsten efterpå var kjempehyggelig. Til tross for helt forskjellige personligheter og bakgrunner kom alle godt overens og storkoste seg. Da bryllupsnervene hadde lagt seg kunne vi også nyte oppholdet fullt ut.

Hele USA er bygget for bruk av bil, så det var problemfritt å finne frem. Det finnes alltid parkeringsplass i nærheten av der man skal og veiene er ekstremt godt skiltet. Alle motellene, med unntak av ett, var komfortable steder å tilbringe natten. Vi opplevde så mye hver dag at vi ikke hadde vært i nærheten av å huske alt dersom det ikke hadde blitt regelmessig dokumentert med bilder og blogg.

Vi fikk ikke truffet alle vi hadde håpet å treffe, men til gjengjeld traff vi nye venner på uventede steder. Slikt gjør bare ferien enda mer interessant. Vi holdt oss stort sett til den opprinnelige reiseplanen. Vi sparte en del penger og bry på å forhåndsbestille motell- og hotellrom. Samtidig var det rom for impulsivitet hva gjaldt dagens aktiviteter.

Hele turen ble en påminnelse om hvor stort USA er og hvor lite Norge (og Oslo) er til sammenligning. Metropolen Los Angeles (altså LA og omkringliggende områder) har i overkant av 17 millioner innbyggere. Folk i én bydel kan gå gjennom hele livet uten å vite at en annen bydel i det hele tatt eksisterer. I Oslo har man trafikkmaskinen, i LA er det opptil 7 filer i hver retning i fire etasjer.

Vi brukte over 6 timer på å fly på tvers av USA med en hastighet på 900km/h. En Mustang med 210 hesters motor får nesten aldri strukket på bena i Norge, mens på de enorme amerikanske slettene kunne vi fint gitt full gass med en 420 hesters motor. Det er ikke uvanlig å se husbiler på størrelse med busser med en pick up på slep for bruk i trangbygde områder. Alt har en tendens til å bli stort når en har så god plass.

Det er enklere å forstå tingenes tilstand når man har tilbrakt litt tid i det store utland. I et land hvor hver stat er som et eget land, hvor det finnes metropoler som utgjør egne, små verdener blir det få ting igjen som binder de forente stater sammen. I Los Angeles kjørte vi ikke bare igjennom China Town, men også igjennom Korea Town og Thai Town. Der stod alle skiltene skrevet med asiatiske skrifttegn. En av de få tingene gartneren fra Mexico, middelklassemannen fra Springfield og millionæren fra Beverly Hills har felles er supporten for hjemmelaget i baseball eller basketball. Og muligens at de alle har gått lei av George W. Bush.

Oslo virket som en trivelig småby i et ufattelig lite land da vi kom hjem igjen. Norge er et fint og unikt sted å bo, men vi følte oss mest hjemme i USA. Forhåpentlig får vi mulighet for et besøk på østkysten hos Camillas familie der til neste år.